Det var en gang et tre

Vi bor i en klynge av rekkehus som danner et kvadrat med et tun imellom. På tunet er det et huskestativ og en sandkasse og et par lekeapparater, og ellers god plass til fotballspill, crocket, sisten – denslags.

Midt på tunet står et gammelt tuntre. En monumental, 25 meter høy hengebjørk som definerer uterommet og gir det en ramme og et fundament.

Som jeg nevnte i et blogginnlegg for rundt et år siden, så liker jeg trær. Trær i det hele tatt, og spesielt denne staselige bjørka på hundre år eller mer, fyller meg med ærefrykt og gir meg en følelse av å være forankret i noe dypere og mer fundamentalt og evig enn den flyktige og omskiftelige verden som stort sett omgir oss.

Dessverre er jeg ganske alene om dette synet her i nabolaget. For det er nærmest samstemt enighet om at bjørka må bort. Den skygger. Den sprer pollen. Den duger ikke som klatretre. Den er rett og slett ikke til nytte for oss som har den som nabo.

(Joda, når sommeren er på det varmeste, er alle glade for skyggen den tilbyr, men det tenker man ikke på på denne tiden av året.)

Å betrakte treet med ærefrykt og i dypet av seg selv kjenne at det representerer noe mer bestandig og noe bedre enn oss selv, og at det derfor har livets rett simpelthen i kraft av seg selv og ikke bare i den grad det er til direkte nytte for oss naboene, se det er jeg ganske alene om.

Man ønsker altså å kappe det ned, og til nød – for dreneringens skyld – erstatte det med nye trær. Slike som man planter langs veier og i rundkjøringer og ellers for at det skal bli “hyggelig”. Hengslete og pjuskete 2-3-årige kvaster som nærmest er for forbruksvare å regne, for selv om de er heldige og overlever omplantingen, får de sjelden stå lenge nok til å bli voksne trær.

Slike pjuskete nesten-trær vil vi visst helst ha rundt oss, vi moderne mennesker. Kanskje fordi de likner oss mer enn et hundre år gammelt, kraftfullt tuntre gjør?