Ut av bussvinduet i dag morges så jeg en mann i sekstiårene. La oss kalle ham Larsen. Han hadde på seg blå, flekkete arbeidsklær og haltet møysommelig og lettere krumbøyd bortover fortauet. I hånden bar han en paraply. Den var lang og brun og med et sirlig grønt mønster. Ikke direkte en arbeidskars paraply. Heller en bestemorsparaply.
Med ett så jeg Larsen. Ikke nødvendigvis denne mannen, men en mann som ham. En mann som ikke lenger er i sin beste alder, men som tross skrantende helse gjerne vil ha full opptjening før han trekker inn årene og pensjonerer seg. For økonomien er heller slunken. Hver morgen stabler han seg møysommelig på beina, tar på seg de blå arbeidsklærne og halter av gårde til jobben.
Om det ser ut som det kan komme regn, tar han med seg paraplyen. Larsens paraply. Kanskje er den egentlig hans kones. Kanskje var den hans søsters. Eller hans mors. Det spiller ingen rolle. Men den duger fortsatt. Den er hverken moderne eller moteriktig, og står ikke spesielt i stil til de blå arbeidsklærne. Men den duger.
Larsens paraply gir et blikk inn i en annen tid. En tid der gjenstander ble vurdert ut fra praktisk nytte og ikke utelukkende ut fra tidsriktighet og den til enhver tid gjeldende mote. En tid da gjenstander var bruksgjenstander heller enn pyntegjenstander.
Måtte Larsen klare full opptjening!
