Jeg skulle en tur i butikken her i går ettermiddag. På veien passerte jeg ei jente i 7-8-årsalderen som studerte skiltene på to biler som stod parkert ved siden av hverandre. Den ene hadde nytt, gult 2010-oblat, mens den andre tviholdt på det gamle, røde 2009-oblatet. Jeg antok at det var oblatene som opptok henne.
Litt lenger framme havnet jeg bak en mann som kom ut fra fra en hageport og bar på en slunken søppelpose. Han gikk i shorts, hadde tynne, hengslete armer, spinkle bein, smale, skrå skuldre og et litt for stort hode med kortklipt bust. Det var som om han var blitt voksen for tidlig, som om kroppen hadde vokst i størrelse, men ikke hadde klart å riste av seg barnet underveis.
Jenta som hadde studert bilskiltene, løp med ett forbi meg og fram til mannen som nå stod ved søppelkassa. Hun grep hånden hans og sammen ruslet de videre, og jeg så ham med ett gjennom jentas øyne, han var far, guttemannen. De trygge, stødige hendene som løfter henne fram og inn i livet, er hans, på sine spinkle skuldre bærer han framtiden hennes, og det er ingen grunn til å tro at han ikke bærer like godt eller vakler oftere enn oss andre.
Jeg får et bilde i hodet mitt noen ganger, av slektenes gang. Jeg ser mine barn og meg selv og kona og våre foreldre og deres foreldre og besteforeldre sammen, samtidig, som barn, alle sammen, med store, undrende øyne og smilet og latteren like under overflaten.
Jeg vet ikke helt hva det var med teksten din, men brått sto tårene i øynene mine i tredje avsnitt. Så flott å bli beveget av ordene dine!
Så hyggelig å høre — det er jo det jeg er ute etter, å dele øyeblikk som har rørt meg og på den måten kanskje klare å røre noe i dere der ute også!