Veps

Jeg har drevet litt innendørs snekkerarbeid denne sommeren, men er ferdig nå, og her om dagen var det på tide å rydde opp i avkapp og historisk listverk og veggplank. Jeg pleier å kjøre denslags til avfallsanlegget på Isi, så jeg bar en sprikende favn skrapved ut i boden for oppbevaring inntil jeg har nok etterlatenskaper til å forsvare den drøyt én mil lange turen.

Boden er ikke allverden stor og derfor ganske full, så jeg var i ferd med å geberde skrapveden inn på høykant så godt det lot seg gjøre da jeg i løpet av to tidels sekund 1) merket at jeg slo borti ett eller annet oppunder takskjegget, 2) hørte en lyd som umiskjennelig minnet om tusen veps som tar til vingene samtidig, 3) kastet et blikk opp og konstaterte at jaggu hadde ikke et vepsebol grodd fram der oppe de siste ukene, 4) slapp det jeg hadde i hendene og løp det beina kunne bære.

Jeg stoppet en ti meter unna da jeg skjønte at fienden ikke hadde fått med seg retretten min. Da jeg så meg tilbake, hang en ilter vepsesverm rundt den åpne boddøren. Jeg ble stående og betrakte den nervøst pulserende skyen mens den i løpet av en fem minutters tid langsomt trakk seg tilbake til de indre vepsegemakker. Til slutt var skyen såpass redusert at jeg våget meg frampå for å lukke døren ettertrykkelig.

I går kjøpte jeg vepsespray (vel, insektspray står det vel strengt tatt på boksen, men for meg er det vepsespray!), og i dag trengte jeg å hente noe i boden, så bevæpnet med sprayboksen lirket jeg opp døren og kastet et blikk opp på faenskapet. Alarmerende stille, ikke en bevegelse å spore. Jeg kunne benyttet anledningen, men i stedet ble jeg stående og beundre … ingeniørkunsten!

Og så kom de. Først én. Så én til. De nærmest veltet ut, antakelig forstyrret av det plutselige dagslyset, tenkte jeg mens jeg sprayet desperat rundt meg og konstaterte at boksens løfte om umiddelbar død nok er noe overdrevet. Jeg sprang noen meter unna.

Det er underlig hvordan menneskekroppen reagerer på å være i kamp. For det var slik jeg så det, jeg var i kamp med onde invasjonsstyrker! Adrenalinet pumpet i årene mine, hjertet hamret, sekundene lot til å vare lenger enn de pleier og jeg tenkte og handlet krystallklart og med overlegg.

Da svermen fortok seg noe, dristet jeg meg til et frontalangrep og rettet sprayen rett mot bolets åpning. Enkelte av fiendens soldater kom ut midt i spraystrålen og lot til å fly uskadet bort. Stadig flere kom ut, og jeg så meg til slutt nødt til å foreta nok en begrenset retrett.

Jeg fikk lukket døren og sprayet godt langs sprekkene der jeg hadde observert fienden kravle inn og ut. Noen kom seg like fullt ut, mens andre krabbet nølende inn. En sky på 10-20 veps hang utenfor døren og så ut som de var i villrede. Jeg tok en pause i kampen og bevilget meg distré en kald en fra kjøleskapet. Men jeg fant ikke roen, adrenalinet pumpet fortsatt, kampen var ikke over.

Jeg stilte meg foran døren og stod helt stille og lyttet. Hørte jeg ikke en intens summing der inne? Jo, jammen gjorde jeg ikke det! Tilbake til terrassen og burken som der ventet. Noen slurker og et hundretalls rastløse skritt senere vendte jeg tilbake og lyttet igjen. Stille nå. Jeg monterte et tynt rør på sprayflasken og åpnet forsiktig døren. Bolet så definitivt skadeskutt ut, det var vått og mykt av insektgift, og ingen av fiendens soldater var å se. Jeg stakk det tynne røret inn i bolets åpning og sprayet direct injection inn i bolet til det var tungt av væte.

Nok en retrett, denne gang med lavere adrenalinnivå og høyere konfidens, og den kalde på terrassebordet ble nå nytt til fulle. En siste kontrollrunde konstaterte at åpningen på bolet nå var blokkert av en blekhvit vepselarve. Jeg tok dette som et sikkert tegn på at fienden var uskadeliggjort, samtidig som jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet over å massakrere unge håpefulle på en så hensynsløs måte. Jeg trøstet meg med at slik er naturen, nådeløs.

Mission accomplished. Shed liberated. (Sa jeg halvflirende til meg selv.)