• Fransk språkpolitikk, et mønster til etterfølgelse? En kommentar til Sylfest Lomheims idealisering av fransk språkpolitikk (november 2007) (Jepp, jeg er en av dem som faktisk mener noe om fransk språkpolitikk!)
• Camping trip with the little ’uns: Stemningsrapport fra en campingtur med barna (oktober 2007)
• Halle: Stemningsrapport fra en tur til min fars seter Halle (juni 2007)

Tja, hva nå…?

Boden er ikke allverden stor og derfor ganske full, så jeg var i ferd med å geberde skrapveden inn på høykant så godt det lot seg gjøre da jeg i løpet av to tidels sekund 1) merket at jeg slo borti ett eller annet oppunder takskjegget, 2) hørte en lyd som umiskjennelig minnet om tusen veps som tar til vingene samtidig, 3) kastet et blikk opp og konstaterte at jaggu hadde ikke et vepsebol grodd fram der oppe de siste ukene, 4) slapp det jeg hadde i hendene og løp det beina kunne bære.

Jeg stoppet en ti meter unna da jeg skjønte at fienden ikke hadde fått med seg retretten min. Da jeg så meg tilbake, hang en ilter vepsesverm rundt den åpne boddøren. Jeg ble stående og betrakte den nervøst pulserende skyen mens den i løpet av en fem minutters tid langsomt trakk seg tilbake til de indre vepsegemakker. Til slutt var skyen såpass redusert at jeg våget meg frampå for å lukke døren ettertrykkelig.

I går kjøpte jeg vepsespray (vel, insektspray står det vel strengt tatt på boksen, men for meg er det vepsespray!), og i dag trengte jeg å hente noe i boden, så bevæpnet med sprayboksen lirket jeg opp døren og kastet et blikk opp på faenskapet. Alarmerende stille, ikke en bevegelse å spore. Jeg kunne benyttet anledningen, men i stedet ble jeg stående og beundre … ingeniørkunsten!

Og så kom de. Først én. Så én til. De nærmest veltet ut, antakelig forstyrret av det plutselige dagslyset, tenkte jeg mens jeg sprayet desperat rundt meg og konstaterte at boksens løfte om umiddelbar død nok er noe overdrevet. Jeg sprang noen meter unna.

Det er underlig hvordan menneskekroppen reagerer på å være i kamp. For det var slik jeg så det, jeg var i kamp med onde invasjonsstyrker! Adrenalinet pumpet i årene mine, hjertet hamret, sekundene lot til å vare lenger enn de pleier og jeg tenkte og handlet krystallklart og med overlegg.

Da svermen fortok seg noe, dristet jeg meg til et frontalangrep og rettet sprayen rett mot bolets åpning. Enkelte av fiendens soldater kom ut midt i spraystrålen og lot til å fly uskadet bort. Stadig flere kom ut, og jeg så meg til slutt nødt til å foreta nok en begrenset retrett.

Jeg fikk lukket døren og sprayet godt langs sprekkene der jeg hadde observert fienden kravle inn og ut. Noen kom seg like fullt ut, mens andre krabbet nølende inn. En sky på 10-20 veps hang utenfor døren og så ut som de var i villrede. Jeg tok en pause i kampen og bevilget meg distré en kald en fra kjøleskapet. Men jeg fant ikke roen, adrenalinet pumpet fortsatt, kampen var ikke over.

Jeg stilte meg foran døren og stod helt stille og lyttet. Hørte jeg ikke en intens summing der inne? Jo, jammen gjorde jeg ikke det! Tilbake til terrassen og burken som der ventet. Noen slurker og et hundretalls rastløse skritt senere vendte jeg tilbake og lyttet igjen. Stille nå. Jeg monterte et tynt rør på sprayflasken og åpnet forsiktig døren. Bolet så definitivt skadeskutt ut, det var vått og mykt av insektgift, og ingen av fiendens soldater var å se. Jeg stakk det tynne røret inn i bolets åpning og sprayet direct injection inn i bolet til det var tungt av væte.

Nok en retrett, denne gang med lavere adrenalinnivå og høyere konfidens, og den kalde på terrassebordet ble nå nytt til fulle. En siste kontrollrunde konstaterte at åpningen på bolet nå var blokkert av en blekhvit vepselarve. Jeg tok dette som et sikkert tegn på at fienden var uskadeliggjort, samtidig som jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet over å massakrere unge håpefulle på en så hensynsløs måte. Jeg trøstet meg med at slik er naturen, nådeløs.

Mission accomplished. Shed liberated. (Sa jeg halvflirende til meg selv.)

Litt lenger framme havnet jeg bak en mann som kom ut fra fra en hageport og bar på en slunken søppelpose. Han gikk i shorts, hadde tynne, hengslete armer, spinkle bein, smale, skrå skuldre og et litt for stort hode med kortklipt bust. Det var som om han var blitt voksen for tidlig, som om kroppen hadde vokst i størrelse, men ikke hadde klart å riste av seg barnet underveis.

Jenta som hadde studert bilskiltene, løp med ett forbi meg og fram til mannen som nå stod ved søppelkassa. Hun grep hånden hans og sammen ruslet de videre, og jeg så ham med ett gjennom jentas øyne, han var far, guttemannen. De trygge, stødige hendene som løfter henne fram og inn i livet, er hans, på sine spinkle skuldre bærer han framtiden hennes, og det er ingen grunn til å tro at han ikke bærer like godt eller vakler oftere enn oss andre.

Jeg får et bilde i hodet mitt noen ganger, av slektenes gang. Jeg ser mine barn og meg selv og kona og våre foreldre og deres foreldre og besteforeldre sammen, samtidig, som barn, alle sammen, med store, undrende øyne og smilet og latteren like under overflaten.

— Pappa, hvis det er … ett hode, to øyner, én nese, to hull til snørret, én munn, to armer, to bein og to foter, hvor mange pluss … hva blir det? Og én mage, hvor mange pluss blir det?

Hur många pluss som helst, hjärtat mitt, hur många pluss som helst!

Dermed har Dragsug opphørt å eksistere på den gamle Blogspot-adressen, og alle innlegg vil fra nå av bli postet hit, til http://dragsug.wordpress.com/.

I den nye Dragsug-inkarnasjonen har jeg også inkludert mine tidligere blogginnlegg fra Blogsome-bloggene Windswept og Ýmìst. Som jeg skrev om i «Metablog»-innlegget da jeg opprettet Dragsug i sin tid, så var Windswept tiltenkt engelskspråklige innlegg, mens Ýmìst var forbeholdt de norskspråklige.

Men for tiden blogger jeg utelukkende på norsk. Om jeg skulle finne på å blogge på engelsk igjen en gang i framtiden, kan det tenkes at jeg oppretter en engelskspråklige blogg til det formålet. Men siden mine engelskspråklige innlegg her og nå nærmest er for historikk å regne, har jeg bestemt meg for å ikke skille på språk i den nye Dragsug-inkarnasjonen, som derfor inneholder alle tidligere innlegg, uavhengig av språk.

Med andre ord: Oppdater evt. bokmerker til å peke hit til nye Dragsug.

Bryllupet var spektakulært på alle måter. Fantastisk lokale tronende høyt over Youngstorget, smakfull utendørsseremoni (selv om den innleide fiolinistens tolkning av Bachs Air hadde lite å stille opp med overfor heftige rocketoner fra Musikkfest Oslo på gateplan noen etasjer lenger nede), nydelig mat og kjærlige såvel som lett provoserende taler fra både høy og lav.

Som det skal være, med andre ord.

Men det er egentlig ikke poenget. Poenget er Poden. Sammen med bestevennen har han snekret låter i det siste, og et stykke ut i bryllupsmåltidet, da det hadde gått opp for ham at det hvite forhenget bak hedersbordet skjulte en vaskeekte rockescene med trommer og gitarer og denslags, spurte han meg om det kanskje hadde latt seg gjøre at han framførte en av låtene sine der, sammen med bandet? Han er åtte, Poden.

Tankene fór gjennom hodet, men det var bare ett svar som var mulig: «Vi får høre med dem,» svarte jeg. «Du får synge sangen din for dem, og om de liker den, kan det være at de lar deg synge den mens de spiller.»

Så vi gikk backstage, Poden og jeg. Han sang for dem, de prøvde seg fram med akkorder, og etter tre prøvespillinger satt den. De var klare. Og Poden, han var trippeklar.

Han skulle på som tredje låt i settet. Toastmaster løp rundt og samlet alle gjestene slik at han skulle få mest mulig publikum, grep mikrofonen og introduserte ham og låten hans, Vi er fortsatt et band, og så drog kompet i gang.

Han har aldri spilt med komp før, Poden, så han var en smule fortapt i starten, usikker på når han skulle begynne å synge, men etter et par mislykkede forsøk satte han bare i gang, og bandet falt inn bak ham, og siden gikk det på skinner. Han sang de tre versene med refreng imellom, og bandet drog låta videre instrumentelt et par minutter til mens Poden rocket rundt på scenen, og så var det slutt — til øredøvende applaus fra bryllupsgjestene.

Etterpå var det å håndtere fansen. Han som for ikke mer enn et drøyt år siden nektet å framføre noe som helst foran andre enn mamma og pappa, var med ett kveldens udiskutable rockestjerne. I lånt dress og litt for stor skjorte og barbeint fordi de nye penskoene gnagde, gikk han rundt og lot seg hylle av kjente og ukjente.

Fruen og jeg var verdens stolteste foreldre, og Poden fikk en opplevelse og et minne som ikke kan kjøpes for penger. Han er ivrigere enn noensinne på at å være rockestjerne, det er tingen!

Med ett så jeg Larsen. Ikke nødvendigvis denne mannen, men en mann som ham. En mann som ikke lenger er i sin beste alder, men som tross skrantende helse gjerne vil ha full opptjening før han trekker inn årene og pensjonerer seg. For økonomien er heller slunken. Hver morgen stabler han seg møysommelig på beina, tar på seg de blå arbeidsklærne og halter av gårde til jobben.

Om det ser ut som det kan komme regn, tar han med seg paraplyen. Larsens paraply. Kanskje er den egentlig hans kones. Kanskje var den hans søsters. Eller hans mors. Det spiller ingen rolle. Men den duger fortsatt. Den er hverken moderne eller moteriktig, og står ikke spesielt i stil til de blå arbeidsklærne. Men den duger.

Larsens paraply gir et blikk inn i en annen tid. En tid der gjenstander ble vurdert ut fra praktisk nytte og ikke utelukkende ut fra tidsriktighet og den til enhver tid gjeldende mote. En tid da gjenstander var bruksgjenstander heller enn pyntegjenstander.

Måtte Larsen klare full opptjening!

Midt på tunet står et gammelt tuntre. En monumental, 25 meter høy hengebjørk som definerer uterommet og gir det en ramme og et fundament.

Som jeg nevnte i et blogginnlegg for rundt et år siden, så liker jeg trær. Trær i det hele tatt, og spesielt denne staselige bjørka på hundre år eller mer, fyller meg med ærefrykt og gir meg en følelse av å være forankret i noe dypere og mer fundamentalt og evig enn den flyktige og omskiftelige verden som stort sett omgir oss.

Dessverre er jeg ganske alene om dette synet her i nabolaget. For det er nærmest samstemt enighet om at bjørka må bort. Den skygger. Den sprer pollen. Den duger ikke som klatretre. Den er rett og slett ikke til nytte for oss som har den som nabo.

(Joda, når sommeren er på det varmeste, er alle glade for skyggen den tilbyr, men det tenker man ikke på på denne tiden av året.)

Å betrakte treet med ærefrykt og i dypet av seg selv kjenne at det representerer noe mer bestandig og noe bedre enn oss selv, og at det derfor har livets rett simpelthen i kraft av seg selv og ikke bare i den grad det er til direkte nytte for oss naboene, se det er jeg ganske alene om.

Man ønsker altså å kappe det ned, og til nød – for dreneringens skyld – erstatte det med nye trær. Slike som man planter langs veier og i rundkjøringer og ellers for at det skal bli “hyggelig”. Hengslete og pjuskete 2-3-årige kvaster som nærmest er for forbruksvare å regne, for selv om de er heldige og overlever omplantingen, får de sjelden stå lenge nok til å bli voksne trær.

Slike pjuskete nesten-trær vil vi visst helst ha rundt oss, vi moderne mennesker. Kanskje fordi de likner oss mer enn et hundre år gammelt, kraftfullt tuntre gjør?